Ruting

Ruting er måten en IP-pakke kommer fra et avsendernettverk til et mottakernettverk på, via de mellomliggende lenkene som binder dem sammen. Hver ruter underveis ser på pakkens mål-IP-adresse, slår den opp i en rutingtabell og videresender pakken ut grensesnittet som leder mot neste hopp. Pakken hopper fra ruter til ruter på denne måten helt til den når en enhet på destinasjonens subnett, hvor lokal lenkelag-levering tar over.

En rutingtabell er en liste over destinasjonsprefikser parret med en neste-hopp-adresse og et utgående grensesnitt. Hvis flere oppføringer matcher, velger ruteren den med lengst matchende prefiks — den mest spesifikke ruten vinner. Ruter kan legges inn statisk av en operatør (ip route på de fleste plattformer) eller læres dynamisk fra en rutingprotokoll. Statisk ruting er enkel og forutsigbar, men reagerer ikke på feil; dynamiske protokoller utveksler nåbarhets-informasjon slik at stier justeres automatisk når en lenke eller nabo faller ut.

Inne i ett nettverk fordeler interior gateway-protokoller som OSPF og IS-IS rutene mellom en organisasjons egne rutere. Mellom nettverk kjører internett på BGP, exterior gateway-protokollen som lar hvert autonome system kunngjøre hvilke prefikser det kan nå, og lære det samme fra naboene. BGPs path selection tar hensyn til lokal policy, AS-path-lengde og de kommersielle relasjonene uttrykt gjennom transit- og peering-avtaler — ikke bare ren avstand.

En rask måte å se ruting i praksis på er en traceroute: hver linje viser en ruter som videresendte pakken på vei til målet, og avdekker stien som ble valgt akkurat da. Stien kan endre seg over tid etter hvert som protokoller konvergerer rundt feil eller policy-endringer — det er normal internett-oppførsel, ikke en feil.