DKIM

DKIM (DomainKeys Identified Mail) lar en sendende e-postserver legge ved en kryptografisk signatur på utgående meldinger. Signaturen dekker utvalgte header-felt og meldingens kropp, og legges til som en DKIM-Signature-header.

Den tilhørende offentlige nøkkelen publiseres som en TXT-record i DNS under selector._domainkey.example.com, der selectoren gjør det mulig å rotere nøkler eller kjøre flere parallelle nøkler. En mottakende server leser selectoren fra signatur-headeren, henter den offentlige nøkkelen fra DNS og verifiserer signaturen.

Nøkkelparene er typisk på 1024 eller 2048 bit — 2048 er dagens anbefaling, selv om den offentlige verdien da må splittes i flere strenger inne i TXT-recorden. Taggen c= velger kanonikalisering: simple er streng på blanke tegn, mens relaxed tolererer de små omskrivingene som mellomliggende reléservere ofte gjør. Den valgfrie l=-taggen, som begrenser signaturen til de første N bytene av meldingens kropp, er praktisk for e-postlister, men åpner for at usignert innhold legges til etter signaturen og frarådes derfor som regel.

En gyldig DKIM-signatur beviser at meldingen er autorisert av noen som kontrollerer signeringsnøkkelen for domenet, og at det signerte innholdet ikke er endret underveis. Fordi signaturen følger meldingen, overlever DKIM ofte videresending bedre enn SPF. Sammen med SPF og DMARC utgjør DKIM grunnlaget for moderne e-postautentisering.

I praksis utføres nøkkelrotering ved å publisere en ny selector parallelt med den gamle, bytte signeringsserveren over til den nye selectoren, og først deretter trekke den gamle TXT-recorden når meldinger signert med den forrige nøkkelen har forlatt nettverket.